Vi sier vi vil ha erfaring - men tåler vi folk som er mye?

Jeg har grublet på dette flere ganger, og tror vi overser noe viktig.

Når søkere over femti legges i en egen bunke, handler det kanskje ikke bare om fordommer – men om tidsånd.

Vi orker ikke lenger det som er mye. Lange setninger. Lange liv. Sterke personligheter.

Kanskje er problemet ikke at folk har levd lenge, men at vi har mistet tålmodigheten til å møte dem.

Erfaring er egentlig en undervurdert kunnskapskilde.

Den kan være krevende, ja – men også det som skiller drøm fra realisme.

Erfaring er konteksten som gjør at vi ser sammenhenger.

Jeg er oppvokst på Elverum – der man, som Ole Paus synger, «ikke tror på hva som helst.»

Det er kanskje litt kjipt for de som kommer med mange ideer,

men ganske sunt når man skal vurdere hvilke som faktisk kan bære.

For noen ganger trenger ideer litt motstand for å finne retningen sin.

Jeg pleier å si det sånn i form av en livslikning:

(Grad av tro + vilje) ÷ antall tilgjengelige år på jord = evne til å la seg forføre.

Når vi blir eldre, reduseres kanskje evnen til å la seg forføre litt – men til gjengjeld øker evnen til å se.

Det er summen av liv, innsikt og skjønn.

Som Einstein sa:

“We cannot solve our problems with the same thinking we used when we created them.”

𝐃𝐞𝐫𝐟𝐨𝐫 𝐭𝐫𝐞𝐧𝐠𝐞𝐫 𝐯𝐢 𝐝𝐞𝐦 𝐬𝐨𝐦 𝐡𝐮𝐬𝐤𝐞𝐫 𝐡𝐯𝐨𝐫𝐝𝐚𝐧 𝐯𝐢 𝐭𝐞𝐧𝐤𝐭𝐞 𝐝𝐞𝐧 𝐠𝐚𝐧𝐠𝐞𝐧.

💬 Har vi gjort erfaring – og «for mye» – til minusord?