Dette året har jeg jobbet med toppledere som plutselig har mistet alt.

Fremtidsperspektivet slik de trodde det skulle bli. Men også seg selv, i starten.

Den første refleksen er ofte å komme seg raskt i jobb igjen. Gjerne noe som likner det man kom fra. Men den neste refleksen er mer interessant: De er ikke den samme lenger.

Og da åpner det seg noe nytt. Noe som ikke handler om hva de kan, men om hvem de er.

Når all formell innramming forsvinner, møter folk seg selv, kanskje for første gang på mange år.

I foredraget mitt om ledelse kaller jeg dette X-faktoren. Fordi den oppstår først når du evner å prestere fra et annet sted. Og den trenger ingen ytre innramming for å fungere.

Dette er kunnskap som ikke finnes hverken i den teoretiske eller moderne verden. Jeg fant den i tai chi, en eldgammel kunnskap som ikke er kognitiv, men som springer ut fra en kroppslig intelligens.

Det samme gjelder ledelse. Den ekte som kommer fra innsiden uavhengig av ytre mål.

Flere av lederne jeg har jobbet med i år, har landet i nye roller, men på helt andre premisser enn før. De går ikke bare tilbake til jobb. De går tilbake til seg selv og lar det prege jobben.

Det er X-faktoren. Og den varer.